Yeats dikt, tekst
Mer om:
Gjenfødsel
og falken hører ikke mer sin herre;
Alt raser ut der kjernen slipper tak,
rent anarki vil velte over verden,
en blodmørk flom slår løs. Og overalt
går uskyldens rituale tungt til bunns.
De beste mangler all forvissning, mens
de verste ulmer av intensitet.
En åpenbaring er visst nesten nær;
en gjenfødsel må være nesten nær,
den neste fødsel! Knapt er ordet sagt
før et veldig vesen frem av Spiritus Mundi
nager mitt blikk: I øde ørkensand,
en form med løvens kropp og menneskehode,
et øye tomt og nådeløst som solen,
rugger på trege lår, mens rundt den jager
skyggene av arrige ørkenfugler.
Så mørkner allting brått—nå når jeg vet
at tyve hundreårs forsteinet søvn
ble vakt til mardrøm av en krybbes vugging.
Hva for barskt beist, når ventetimen slår,
lusker da mot Betlehem og blir født?
(1919)
Lapis lazuli
Jeg har hørt hysteriske kvinnfolk si
de er lei av paletter og felegnikk,
av poeter som er så evig fri.
For alle som vil, vet med et stikk
at om ingenting drastisk skjer
vil fly og luftskip slynge hat,
som kaiser Billy bombebrak ned
til byen ligger banket flat.
Visst spiller hver sin tragedie bra.
Der sprader Hamlet, der går Lear,
det er Ofelia, det Cordelia;
Men når den siste scenen tier,
ved siste tunge teppefall,
om spilleren vet hva rollen skal si,
hulket han ikke av egen kval.
Han vet at Hamlet og Lear er fri;
frihet forvandlet all slik gru.
Om så alt som er attrådd, funnet, tapt
går i svart, himlen splintres i tu,
tragedien tramper hva den har skapt—
Om Hamlet prater og Lear raser,
om teppene faller med drønn og bram
på hundre scener i tusen ekstaser—
det topper ikke en tomme, et gram.
På fotsåler kom de, på skip, på ferd
på kamelrygg, eselrygg, muldyr, hest,
og gamle kulturer falt for sverd,
og gammel visdom ble strødd med blest.
Intet verk fra Kallimakos’ hånd,
som formet marmor som bronse og
hugde gevanter som bølget som bånd
når havsvind feier om hjørnet, fikk stå;
Hans lange lampeform, slank og kry
som en palmelegg, like fort forbi.
Allting faller og blir bygd påny,
og de som nybygger dem er fri.
Tre kinamenn, én halvt i skjul,
er meislet i lapis lazuli.
Over dem flyr en langbent fugl,
symbol for hvor langt et liv kan bli;
Tredjemann, sikkert en stødig svein,
bærer et strengeinstrument.
Hvert fargeskift i slik en stein,
hver sprekk, hver kant blir til en skrent,
et fossefall eller tumlende skred
over bratte fjellheng i evig sne;
Skjønt sikkert en plommegren luter ned
og luner et lite vertshus, det
kinamennene klatrer mot.
Med fryd vil jeg se dem sitte der,
på fjellet høyt oppe, fra himlens fot
se ut på tragedier som spilles her.
Én ber om litt melankolsk musikk,
og smidige fingre spiller blidt.
Det blikket dypt mellom rynker—et blikk,
deres eldgamle, glitrende blikk—er fritt.
(1933)